Rundt 2003 representerte WAP mer en trussel enn en nyttig funksjon for de aller fleste mobiltelefoneiere. Hvis man ved et uhell trykket på den dedikerte knappen med globussymbolet på tastaturet, begynte telefonen umiddelbart å opprette en forbindelse, og brukerne fikk panikk ved å trykke på den røde røret. Denne frykten var fullstendig berettiget fra et økonomisk synspunkt, fordi innstillingene på telefonen fungerte som en perfekt pengefelle. Tidene forandret seg imidlertid sakte med fremveksten av GPRS-teknologi, som brakte en helt ny måte å drifte og fakturere mobilnettet til Tsjekkia.
Fundamental forskjell i fakturering og prinsippet for pakkeoverføring
Eldre oppringte forbindelser ble fakturert som vanlige telefonsamtaler per minutt, mens den nye GPRS-teknologien fungerte etter prinsippet om pakkedataoverføring. Pro For brukeren på den tiden betydde dette en revolusjonerende endring, fordi han bare betalte for den faktiske mengden data som ble overført, ikke for tiden brukt på nettverket. En person kunne teoretisk sett være tilkoblet hele tiden, men inntil han lastet inn en ny side, betalte han ikke en eneste krone. En grunnleggende fordel med denne løsningen var også at hvis noen ringte deg mens siden lastet inn, ble dataoverføringen bare midlertidig avbrutt og automatisk gjenopptatt etter at samtalen var avsluttet. Prisen for denne komforten var hastigheten, som vanligvis ikke engang nådde verdiene til et vanlig hjemmemodem.
Probetydelig prisforskjell mellom WAP og Internett
Det virkelige problemet på den tiden var det enorme gapet mellom et WAP-tilgangspunkt og standard internett. Operatører tok enorme summer for å laste inn sider via en WAP-profil. Hos Oskar-operatøren varierte prisen for én kilobyte nedlastet via WAP mellom tretti og førti halere. T-Mobile tok tretti til femti halere for den samme tjenesten, og tilsvarende dyrt var Eurotlf. Å laste inn en enkelt litt mer fargerik WAP-side kan umiddelbart tappe kreditten din for mange titalls kroner.
Men hvis en mer teknologikyndig bruker kunne sette opp et klassisk internett-tilgangspunkt manuelt på telefonen sin, falt prisene kraftig. Hos Oskar kunne man surfe på internettprofilen for bare to og en halv haler per kilobyte. T-Mobile hadde et mer komplekst system på den tiden og var de eneste som skilte mellom de daglige rushtidene mellom klokken sju om morgenen og klokken ni om kvelden, men likevel var prisene for internettprofilen i enheter av haler. I tillegg ble faktureringen gjort i blokker, oftest fem eller tjue kilobyte, noe som medførte at det ikke lønte seg å stadig slå forbindelsen av og på.
Du kan være interessert i
Tekniske krav og første ubegrensede data
For å kunne bruke mobilt internett fullt ut på datamaskinen din, måtte du oppfylle flere grunnleggende krav. Du trengte en telefon med GPRS-teknologi og en tilkobling til en bærbar eller stasjonær datamaskin ved hjelp av en kabel eller den da svært populære infrarøde porten. Selvfølgelig var et tilstrekkelig signal også en betingelse, som måtte nå minst halvparten av dens maxima, ellers falt forbindelsen stadig vekk fra.
De høye prisene for nedlastede kilobyte varte imidlertid ikke evig. De første ubegrensede tariffene begynte å dukke opp på markedet. Eurotel var først ute med det revolusjonerende Data Non Stop-programmet, som tillot fullstendig ubegrenset dataoverføring for en fast pris på tusen kroner per måned, eksklusive moms. T-Mobile prøvde å kontre med kampanjetilbud med ubegrenset dataoverføring på bedriftstariffen sin, og utviklingen begynte sakte å bevege seg mot internett slik vi kjenner det i dag.
