Don Melton, tidligere leder for utviklingsteamet Safari, på bloggen sin husker han nok en gang sine erfaringer fra selskapet Apple. Tilbake i 2013 avslørte han hvordan nettleserens navn faktisk ble til. Safari og at diskusjonene om navnet virkelig var stormfulle og lange. Denne torsdagen publiserte Melton et memoar om sin daværende veileder, Steve Jobs. Den ganske lange artikkelen er en originalversjon av en artikkel som Melton ga til The Loop magazine-redaktør Jim Dalrymple, som publiserte den på Steves bursdag.
Melton hevder i utgangspunktet at han, for å tolke sine egne minner best mulig, aldri har sett filmen Jobs, og heller ikke lest boken av Walter Isaacson. Derfor kan han tilby sitt eget, upåvirkede syn på grunnleggeren av selskapet Apple. Melton var aldri en nær kollega av Steve Jobs, men han møtte ham i møter der utformingen av applikasjoner som Melton hadde ansvaret for ble diskutert. En av dem var blant annet nettleseren. Safari og det var der kallenavnet Steve ga Melton kom fra. Melton ble derfor tidvis referert til som "Safari fyr", eller "Safari "fyr" eller "fyr ansvarlig" Safari". Imidlertid anser han den største ære at Steve husket hans virkelige navn. Det faktum at Steve Jobs kjente igjen navnet ditt, det betydde i Pixar og i AppOm bare én ting - det er mye avhengighet av deg og du må være utrolig ansvarlig.
Melton begynte å jobbe i Appom ikke annet enn takket være Scott Forstall, men som han hevder, har han kjent Steve lenge. Han så ham for første gang i selskap NeXT, hvilken Steve Jobs stiftet etter hans avgang fra Applu på 80-tallet. På den tiden organiserte Steve en konferanse for utviklere som kunne være interessert i å utvikle applikasjoner for plattformen. NeXT. Selve konferansen ble organisert en gang rundt 1988, men den var så dårlig planlagt at Steve begynte å snakke midt i lunsjpausen til den ansatte.ancov. Steve Jobs Den dagen var han kledd i en elegant, profesjonell dress og ikke jeansene vi har sett ham i opp gjennom årene. Fordi det var lunsjpause og jobbancSelv om de var sultne, avbrøt støyen fra spisesalen Steve flere ganger. Men det hindret ham ikke i å fortsette forelesningen etter at spisesalen hadde roet seg ned.
Da Melton begynte å jobbe i Appli i juni/juni 2001, så Steve flere ganger. Enten på mer offisielle møter eller mens han gikk rundt på campus. Folk kunne også se ham i Caffé Macs-kafeen, hvor han ofte satt ved samme bord som Jony Ivo. Man kunne gjøre Steve ganske overraskende sint på dette stedet også. En dag om høsten satt Melton ved et bord med to andre arbeidere. Ken Kocienda og Richard Williamson var de to første utviklerne som jobbet på Meltons team. Som du sikkert allerede kan gjette, var denne ansvarlig for utviklingen av et topphemmelig prosjekt, som senere ble presentert som Safari. Proprosjektet var praktisk talt like hemmelig som iPoden eller iPhone og trioen snakket om ham så stille som mulig. Mens de spiste, la Ken Kocienda merke til «apple»-legenden Bud Tribble, som var leder for programvareteamet for den første Macintosh-maskinen og medgrunnlegger av selskapet. NeXT, hvor Richard Williamson til en gangs skyld jobbet i flere år. Og det var Bud Tribble som hjalp Melton med å få jobb hos Apphvis. Tribble spiste lunsj her og snakket med en bestemt fyr da Melton løp lykkelig fra bordet sitt og kunngjorde: "Hei Bud! Kom til oss når du er ferdig med å snakke med den fyren.'' Fyren så overrasket på ham, og Melton gjenkjente umiddelbart et kjent ansikt i ham - det var det Steve Jobs. Jobs ansiktsuttrykk i det øyeblikket sa bokstavelig talt: "Jeg vet ikke hvem du er, men jeg vil ikke tilgi deg for dette."
- Les også: Kompetent historie Apple iPhone: hvordan en musikkspiller, telefon og nettleser ble laget i ett
Melton ble et øyeblikk skremt og tenkte at han hadde vært det Steve Jobs vil bli utgitt snart. Heldigvis er det slik nesthallo. Etter 9 eller 10 måneders utvikling Safari Scott Forstall fortalte teamet at de skulle begynne å forberede testfunksjoner for nettleseren, som de deretter skulle demonstrere for Steve Jobs. Dette var våren 2002. Scott hadde tilsynelatende ingen anelse om at Melton allerede hadde møtt Steve en gang, så han begynte å forklare ham hva hans først møte med Steve Jobs og hva han bør forberede seg på. Kort sagt kan det sies det Steve Jobs Han var rett og slett veldig opptatt og hadde ikke tid til å forholde seg til folk som ikke visste hva de jobbet med eller hva de snakket om. Og til slutt forventet Steve perfeksjon. Han kunne lett se om noe var bra eller dårlig. Han snakket ikke om hva han ville før det fantes. Og han gjorde det helt klart at han ikke likte noe. Hans perfeksjonisme ble manifestert i det faktum at han var veldig streng og alt han trengte å gjøre var å si "Stoppe" og du måtte umiddelbart stoppe og vente på at Steve skulle sjekke alt ordentlig. Og du fikk ikke engang lov til å bevege musepekeren. Da han ville prøve programvaren selv, måtte du la ham gjøre det. Og da programvaren sluttet å virke, måtte du forsikre ham om at det aldri ville skje igjen. nestingen. Du måtte til og med forberede deg på at Steve skulle begynne å teste deg. For eksempel ved å dytte deg unna for å se hvordan du reagerer. Dessverre husker ikke Melton det første møtet, men han bekreftet at Steve inviterte ham til et nytt møte, noe som betyr at det første møtet gikk bra.
På dette møtet presenterte han imidlertid den første versjonen av bokmerkebrukergrensesnittet for Jobs. Safari. Alle bokmerker ble gjemt i et eget vindu, som var ganske enkelt å programmere. Men Steve Jobs likte ikke dette fordi det unødvendig komplisert arbeidet med nettleseren og krevde å bytte mellom vinduer. Så Melton begynte å presentere hvordan det fungerte i andre Mac-nettlesere, men han likte det heller ikke i deres tilfeller. Så Jobs så ham rett i ansiktet og spurte ham "Hva ville du gjort?". Samtidig var det det første spørsmålet i livet han noen gang hadde hørt fra Steve. Etter en stund våget Melton å svare: "Jeg liker hvordan det ser ut Internet Explorer pre Windows. Bokmerker er plassert i samme vindu som innholdet på nettstedet. Jeg liker imidlertid ikke hvordan han legger dem i sidefeltet. Det må finnes en bedre løsning enn sidefeltet, men jeg vet ikke hva ennå.» Steve ba ham så vise det til ham. Jeg måtte selvfølgelig gå på nettet og finne screenshot akkurat der. Etter noen møter så ting ganske bra ut, og Steve lot Melton gjøre live-demoer. Safari rett ved siden av ham. De ble utviklet av et designteam som laget flere prototyper og skjermbilder ved hjelp av Macromedia Director. Selve søknaden ble imidlertid også presentert mange ganger. Scott Forstall foretrakk den andre metoden, siden utviklingsteamet på denne måten kan oppdage feil raskere og dermed fikse dem raskere.
En annen ting Steve ikke likte var statuslinjen. Han så ingen bruk for det: "Hvem ser på en URL når en person svever over en lenke?". Denne tingen ble værende i nettleseren da Scott og Don overbeviste Steve om at den burde forbli som et alternativ. De måtte imidlertid finne ut nøyaktig hvor lasteindikatoren ville være plassert. Siden det tidligere var i statuslinjen, hadde Scott og Don en ny utfordring foran seg. De kom opp med mange ideer, men ingen var så gode som den de endte opp med å bruke. Samtidig mente de at lasteindikatoren burde ligge rett i adressefeltet, der den fortsatt står i dag. Don kunngjorde umiddelbart at han ville ha en fungerende versjon av denne ideen tilgjengelig innen slutten av uken. Ironisk nok prøvde Don å eliminere denne funksjonen i løpet av de neste årene. Safari Selv om den lastet inn sider raskere enn noen annen nettleser på det tidspunktet, ga den fargede indikatoren brukere inntrykk av at sideinnlastingen faktisk gikk sakte. Til slutt ble bare utseendet og oppførselen hans endret.
Men Steve Jobs Han var ikke bare streng, men også empatisk. En gang, under en forelesning, la Steve merke til at en kollega ikke tok hensyn og hadde grumsete øyne. Jobs avbrøt forelesningen og spurte arbeideren om han hadde det bra. Han beklaget og sa at han måtte være på legevakten den kvelden på grunn av en ulykke som skjedde hjemme. Så Steve foreslo at de skulle flytte forelesningen til en annen dag. Arbeideren takket ham, men insisterte på at forelesningen ikke trengte å flyttes. Steve begynte deretter å snakke om hvordan en lignende hendelse hadde skjedd med et av barna hans og at hendelsen hadde rystet ham. Så han tilbød arbeideren at han etter forelesningen kunne reise hjem og hvile seg. En annen gang, for en forandring, kom Steve selv med slike øyne, som han umiddelbart ba om unnskyldning for, siden han hadde vært oppe hele natten. Hunden hans døde for en tid siden, så han og familien adopterte en ny valp. Valpen bjeffet ofte når ingen var i nærheten, og fordi familien ønsket å sove, foreslo kona Laurene at han skulle bruke natten på å ta seg av valpen. Det førte til at han satt på kjøkkengulvet hele natten til morgen for å holde hunden stille. Steve syntes det var en morsom historie og likte å mimre om det med teamet. Safari han lo.
